Hiking in Kyoto!

Jay, Jay, Ashtray! (etter en månde uten å røyke,
starta han igjen.) TAPER.

Forresten! Dette er restauranten jeg jobber i!

Veldig liten, men søt!

Her er meg på jobb!

Gratis mat får jeg også! :)

Og kundene er super hyggelige også! Elsker jobben min <3

Sjefen min lager seriøst den beste Tofuen i hele verden!! Herregud!
KOM Å SPIS!

I går var turen for mer trim en vanlig, og det kan jo trenges, siden jeg blir kjempe lat når jeg bor i Japan! Været var ganske merkelig, men etter mye torden og lyn, ble det plutselig sommer og sol! (eller… Det ble vel ikke akkurat sommer sammenlignet med Norge for tiden. Hva skjer med det? Hver gang det er kjempe varmt i Norge, så er jeg aldri der, jeg. Verden vil at jeg skal dø av gikt! )

Før vi la på sprang opp i skogen, og mens vi ventet på at regnet
skulle stoppe, spiste vi på denne franske restauranten.

For 2 år siden, la jeg merke til at våren er signalgrønn og sommeren er
mørke grønn. Så etter det, har jeg alltid elsket våren. Kunne ikke trærne
være denne fargen hele tiden?

Husker dere at jeg dro for å titte på sakura i
Philosopherspath? Vel, dette er samma sted.
Bare helt forskjellig, uten sakuraen!

Herregud, dere skulle sett hvor god kondis jeg har! Etter 10 skritt holdt jeg på å daue, liksom! Det var jo kjempe flaut! Og i tillegg var jeg eneste jente, og alle menns ben er jo 3 meter lange, så jeg må ta 3 skritt mer enn dem! Og da er det ikke rart at lungene mine holder på å sprekke, da. Jeg trenger virkelig gjøre noe med kondisen min!

Mens Jay tok en røykepause, tok jeg en pustepause.
Herregud, røyke på tur! Hvem vil vel kysse et
askebeger? kyss dæ sjæl, lzm!

Herregud! Nesten der! Hver gang jeg ikke klarte gå mer, så stoppa jeg bare og lata
som at jeg tok bilder! Kjempe smart!

Nesten……. Jeg trodde fjellet skulle være mye
lavere, jeg. Siden de egentlig ikke har fjell i Kyoto.

Jeg greide det til slutt da! Og da var det flott å sitte å titte utover
Kyoto!
Jeg så en stor fugl stjele maten til en dame! Det var awesome!

Men for Japanere er alt flaut, så hun visste jo ikke om hun skulle le
eller ikke. Hun valgte til slutt å bare sitte der og late som ingenting.
Hun hylte ikke engang. Fuglen var kanskje på samme størrelse som en
liten ørn! Altså, den var ganske stor!


Det fine med menneskehjernen, er at vi glemmer for
det meste alt som er negativt (bortsett fra når det
kommer til hva folk gjør med deg). For eksempel har
jeg allerede glemt hvor tungt det var å komme seg opp
på toppen, så det betyr jo at jeg kommer garantert
til å gjøre det igjen, og angre! Og jeg har nesten
allerede glemt alle fluene og insektene som er i skauen!
Jeg må tenkte hardt for å huske at det faktisk er ganske
slitsomt å gå tur, i skogen. Men så er det så digg når
man kommer frem da!

Jeg hadde også NESTEN, glemt hvordan det var å ta Aeroflot
til Japan, Så da jeg kom hit bestilte jeg nesten billetter med
det selskapet. men så satte jeg meg ned og tenkte litt, og
husket at det var IKKE gøy! Trenger ikke oppleve det igjen!

Eddie! Morsomste Amerikaneren i hele verden!

Vel hjemme hos Steven, med Eddie.

Der lærte vi å lage kinesisk gyoza!

Helt utrolig godt!

En koreansk jente kom også på besøk til Steven. Hun ville jo selvfølgelig bli venn med meg. Men asiatere er alt for ivrige. De hopper inn i min personlige grense alt for fort! Jeg takler det dårlig. Hvis folk begynner å ta på meg, før det har gått en time, da blir jeg skikkelig uvel! Etter en halvtime sa hun at vi måtte møtes og snakke om jente ting, som hva jeg og Jay hadde krangla om i løpet av det halve året vi har vært sammen osv. Jeg blir bare redd, jeg!

Det får meg da til å undres litt på; Hvordan er vi nordmenn egentlig, når det kommer til å møte nye mennesker, og ville møte de igjen? Vi er vel forholdvis ganske rolige? Iallefall den første timen?

Det er koselig at noen vil være venn med deg, men jeg er dårlig på å takle for voldsomme “førstemøter”.

Jeg tror ikke vi slenger ut om at vi er ment til å møte hverandre, og at vi er så like og alt sånn (med veldig entusiasme) før det har gått 30-60 minutter? Eller hva mener dere?

About wictorianart

Freelance artist and photographer based in Oslo, Norway. Mainly doing character design, concept art, illustration and wedding photography.
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

5 Responses to Hiking in Kyoto!

  1. Marielle says:

    Ehm,nei. Jeg har slektninger jeg enda ikke klemmer og sånt,jeg.

  2. Liv Elin says:

    Sjeldn…vesst d skjedde så ofte ville d jo ikkje være nåkka spesielt? Da vi møttes første gang va d jo som om vi plugga hverandres støpsla i hverandre, men æ kan telle på ei hand kor mange gang d har skjedd i live mitt liksom. *ser førr mæ ei Wictoria m 3 meter lange bein på en ellers normal kropp*

  3. Aniva says:

    ikke med mindre er overtrøtt, hyper eller 14 år gammel, eller full og i entusiastisk humør, men det er det ingen som tar serriøst. Lol! :P

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s