Et ord er nok.

Bilde hentet fra deviantart.com

Det hender at når du vandrer rundt i Japan, så støter du på folk og er nødt til å prate littegranne med dem. Det starter som regel med at de prøver å fortelle deg noe på engelsk, sånn som i går. Jeg møtte altså på en mann som prøvde å fortelle meg noe på engelsk, og pekte ivrig på statuene foran meg. Jeg skjønte jo selvfølgelig ikke hva han sa, i og med at japanere og engelsk er en dårlig kombinasjon.

Etter at han hadde sagt dette “engelske” ordet flere ganger, og jeg fremdeles ikke skjønte hva han mente sa jeg enkelt på japansk: “kamisama? (Gud?)”. Og da så han på meg med stoooore øyne og utbrøt; “Wææææ! Du er flink å prate japansk! WOW!” Og så hadde han en samtale gående med, seg selv selv kanskje, om hvor flink jeg var å prate japansk. Og der stod jeg igjen og lurte på hvorfor han valgte å si at jeg var så flink å prate japansk når jeg hadde sagt ett eneste ord.

Men sånn er det her, kan du et ord, så er du dritflink å prate japansk. Så jeg lot han nå bare bable videre og takket og bukket og neiet. Så skal dere til Japan, lær dere ca 3 ord, så tror alle at dere snakker flytende japansk. Eller, det vil si de som er kanskje rundt 40 år og oppover da. De unge menneskene vet nok at det er ikke bare bare for en gaijin å prate japansk, nei.

Så når du har funnet deg en tilfeldig japaner, og greier å si dette ordet, og japaneren begynner å babble i vei om noe (som antagelig er at du er sååå flink å prate japansk) som du ikke helt forstår,  og når han da spørr deg om noe du heller ikke skjønner, så velger du bare å svare “hai (ja)” eller “iie (nei)”, som da funker kjempe bra.

Da jeg var liten å var i syden funker dette fint hvertfall. Jeg kan vel ha vært rundt 5 da jeg satt og sa engelske fraser til folk på gata, og når de da prata til meg svarte jeg bare “no” eller “yes”, og jeg kunne ikke bry meg mindre om hva de svarte, så lenge jeg fikk si de ordene der. Da var jeg fornøyd, for jeg kunne nemmlig prate engelsk.

Bilde hentet fra Deviantart.com

Så husker jeg forsåvidt den gangen jeg var på Cypros med mamma og dem, og fant Skjellmannen. Ja, det var det navnet han fikk. Jeg drev altså og loka rundt i vannet, dukka litt her og der, titta etter skjell, i det jeg greide å dulte borti en kar som drev å svømte rundt i vannet. Og det endte opp med at han plutselig begynte å plukke litt sjkell til meg. Så trodde jeg et øyeblikk i min barnehjerne, at han var nordmann, så jeg ble kjempe glad og tok tak i handen hans og løp med han til bestemor og mamma og sa: “han snakker norsk!!” Men nei, nordmann, det var han jo altså ikke da…

Men bestemor og dem ble iallefall et bekjentskap rikere! Og jeg har sendt brev til han en gang da jeg var 14 for å fortelle at vi fremdeles levde og hele den greia, og nå tor jeg det er på tide å sende et nytt brev fra Japan tenker jeg, bare for å oppdatere om at vi lever ennå altså.

Jeg hadde forresten en stooooor krukke fylt med skjell som Skjellmannen hadde plukket til meg på cypros. Og de skjellene hadde jeg kjempelenge. Nå regner jeg med de er kasta, noe som egentlig er utrolig synd, for det er noen helt fantastiske minner!

Da er studiepausen min over, så vi snakkes!

About wictorianart

Freelance artist and photographer based in Oslo, Norway. Mainly doing character design, concept art, illustration and wedding photography.
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

7 Responses to Et ord er nok.

  1. Ane says:

    hehe ^^
    Koseligste innlegget jeg har vært borti :)
    *klem på deg*

  2. silverfoxfang says:

    Er et sant ordtak det ja :).

    Vil vel gå så langt som å si at handlinger ofte kan si mer enn 1000 ord selv :) (og til en viss grad gi et feil intrykk ^^;).

    Foreksempel kan man ved å smile og ha en vennlig tone ofte bli oppfattet som mer diplomatisk (med mindre innholdet i det man snakker om er det motsatte da). Kommer veldig ann på hva, hvem og hvor man snakker med personen (konteksten generelt egentlig).

    Visdoms ord og dype ord/emne må jeg si :)

    Hvilke minner man har fra ulike episoder og erfaringer har også mye å si. Skjell kan man finne hvor som helst, men forstår at det er de spesifike skjellene man savner som følge av minnene man hadde fra en tid som var viktig eller behagelig i livet :).

  3. mamma says:

    Kjære darlingen min.Er ikke sikkert de er kastet,men jeg vet ikke enda.Tror de er pakket ned,å står antagelig på et mørkeloft;)Glad i deg,elsker å savner deg :) :) :)

  4. Yuuki says:

    Tihi så kult ^^ kanskje jeg kommer meg langt med det lille jeg kan av japansk fra før av :3

  5. juliess says:

    Ville bare si at jeg har fulgt med på bloggen din en stund nå, og liker den veldig godt. Det er kjempespennende å lese om en helt annen kultur, maten, menneskene og det dere gjør (at du tegner er jo en bra bonus også).
    Keep it up :-)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s